Posisjonen ingen melder seg til

Det går ofte slik: treneren spør hvem som vil stå i mål, det blir stille i ringen, og til slutt sier den snilleste ungen ja for at det skal bli fred. Så står hen der i tre kvarter, tar imot fem baklengsmål og går hjem med en følelse av å ha sviktet laget.

Det er en trist start for den mest spesielle posisjonen på banen. Keeperen er den eneste som får bruke hendene, den eneste som ser hele laget foran seg, og den eneste som får skylda alene. Behandler vi rollen som en straff, blir den en straff.

Alle skal prøve — men ingen skal overraskes

Norges Fotballforbund er tydelige: i barnefotballen skal alle få prøve seg i alle posisjoner, også i mål. Det handler både om rettferdighet og om utvikling — keeperspill trener reaksjon, mot, fotarbeid og romforståelse som spillerne tar med seg ut på banen igjen.

Det som ødelegger prinsippet er ikke rotasjonen, men måten den kommer på. Å bli spurt to minutter før avspark er noe helt annet enn å vite det på forhånd.

Slik gjør du det trygt:

• Si det på treningen før kampen. «På lørdag står du første omgang, Emma. Vi øver litt i dag.»
• Aldri lenger enn én omgang. To omganger på rad blir veldig langt for en åtteåring.
• La keeperen få spille ute etterpå. Rollen skal ikke koste spilletid på banen.
• Ha en fast runde. Når alle vet at turen kommer og går, forsvinner forhandlingene.

Og har du en unge som er genuint redd for ballen? Da presser du ikke. Da bygger du opp: fem minutter i mål på trening, med myk ball og korte avstander, til det føles greit.

Keepertrening uten keepertrener

De fleste barnelag har ingen keepertrener, og de trenger det heller ikke. Ti minutter i oppvarmingen holder langt, og resten av laget kan være med.

Fire ting som gir mest igjen:

• Grepet. Hendene som en W bak ballen på høye skudd, lillefingrene sammen og armene lave på det som kommer langs bakken. Kast rolige baller og la dem kjenne forskjellen.
• Beina først. Barnekeepere kaster seg altfor tidlig. Øv på små, raske steg sidelengs før hendene kommer opp — de fleste baller kan tas stående.
• Fallet. På gress, uten ball til å begynne med: sette seg, legge seg ned på siden, reise seg. Så med ball rullet mot dem. Dette fjerner frykten mer enn noe annet.
• Første pasning. Keeperen starter angrepet. Øv på rolig utkast til nærmeste medspiller heller enn å sparke ballen så langt som mulig.

Legg gjerne inn en enkel avslutning: et lite mål i hver ende, keeper i mål og to og to som skyter fra kort hold. Barna elsker det, og keeperen får hundre repetisjoner på ti minutter.

Det du sier etter et baklengsmål

Dette er øyeblikket som avgjør om ungen vil stå i mål igjen.

Ikke si «det går fint» og se bort. Ikke analyser feilen på stedet. Si noe konkret og fremoverlent: «Fin plassering, den ballen tok en retning ingen kunne tatt. Neste gang står du et halvt skritt lenger fram.» Så gir du en high five og snakker om noe annet.

Bruk også de gode øyeblikkene aktivt. En keeper som plukker opp en løs ball i sekstenmeteren har gjort noe riktig, selv om det ikke ser spektakulært ut. Ros det, høyt nok til at laget hører det.

De praktiske tingene

• Hansker i lagsekken, gjerne to par i ulike størrelser. Egne hansker er dyrt for mange familier, og en keeper uten grep mister ballen.
• Egen keeperdrakt som alle bruker gjør rollen til noe man tar på seg, ikke noe man blir utsatt for.
• Snakk med foreldrene på forhånd. Når alle vet at rotasjonen er lagets plan, slipper keeperen kommentarer fra sidelinjen om baklengsmål.

Hold oversikt uten å telle i hodet

Det vanskeligste med keeperrotasjon er ikke prinsippet — det er å huske hvem som sto sist, samtidig som du skal telle spilletid, bytte og finne igjen drikkeflaskene. Etter et par kamper er det alltid noen som har stått tre ganger og noen som aldri har prøvd.

I MyTeams ser du spilletid og posisjoner fra tidligere kamper mens du setter opp den neste, slik at keeperrunden går like naturlig som alt annet i laget. Det er én ting mindre å holde i hodet på en kald lørdag i oktober.